.jpg)
Den herreløse hunden Arthur fant en familie og et hjem hos Mikael og Helena Lindnord og deres barn i Sverige. Foto: Helena Lindnord, Wikipedia, CC BY-SA 4.0
Legendariske hunder i verdenshistorien
Tema
Gjennom historien har hunder vært trofaste følgesvenner på reiser rundt omkring i verden.
Paul Aage Hegvik
25. mai 2024
Fra fjelltopper til krigsslagmarker, fra filmstudioer til verdensrommet, har hunder satt sitt uforglemmelige preg på verdenshistorien. Blant disse hundene finner vi legender som Barry, den modige redningshunden fra de sveitsiske alper; Rin Tin Tin, den tyske hyrdehunden som ble en Hollywood-stjerne; Bamse, den norske krigshelten fra andre verdenskrig; og Laika, den sovjetiske romhunden som ble sendt til verdensrommet.
Her kan du lese historiene til noen av hundene som har etterlatt sitt varige avtrykk i verdenshistorien. Når du er på reise har du kanskje muligheten til å se minnesmerker til disse hundene og få et dypere innblikk i deres bemerkelsesverdige historier.
Arthur fra Ecuador
Mikael Lindnord møtte Arthur i Ecuador, ble adoptert og tatt med heim til Sverige.
.jpg)
Arthur og Mikael fant hverandre i Ecuador i 2014. Foto: Helena Lindnord, Wikipedia CC BY-SA 4.0
Arthur var en ecuadoriansk hund som fanget oppmerksomheten til verden på grunn av hans utrolige bånd til Mikael Lindnord og deres eventyrlige reise sammen. Fødselsdatoen til Arthur er ikke nøyaktig kjent, men det antas at han ble født rundt 2007. Han ble først kjent under Adventure Racing World Championship i 2014, da han knyttet seg til det svenske eventyrteamet Peak Performance.
Uunnværlig følgesvenn
Under løpet i Ecuador i november 2014, tilbød Lindnord en kjøttbolle til en landsbyhund, som senere skulle bli kjent som Arthur. Arthur fulgte deretter laget gjennom hele løpet, til tross for de krevende forholdene. Han viste seg å være en uunnværlig følgesvenn, og Lindnord navnga ham Arthur på grunn av hans majestetiske fremtoning og kongelige natur.
Adoptert
Etter løpet begynte en utrolig reise for Arthur. Lindnord, rørt av Arthurs utholdenhet og lojalitet, bestemte seg for å adoptere ham og ta ham med tilbake til Sverige. Etter en folkefinansieringskampanje og godkjenning fra myndighetene, ble Arthur brakt til Sverige i mars 2015 og ble en elsket del av Lindnords familie i Örnsköldsvik.
Inspirasjon
Arthur tilpasset seg livet i Sverige og ble raskt kjent både lokalt og internasjonalt. Han ble en inspirasjon for mange på grunn av hans utrolige historie og sterke bånd til Lindnord. Arthur fulgte til og med med teamet i Wings For Life World Run i Kalmar i mai 2015, og han fortsatte å være en viktig del av Lindnords liv og eventyr.
Ondartet svulst
Dessverre tok Arthurs liv en tragisk vending da han ble diagnostisert med en ondartet svulst. Den 8. desember 2020, etter å ha kjempet mot sykdommen, døde Arthur. Nyheten om hans bortgang spredte seg raskt, og folk over hele verden sørget over tapet av denne bemerkelsesverdige hunden som hadde berørt så mange hjerter med sin styrke, mot og lojalitet.
Balto og Togo fra Nome i Alaska
Hundene reddet byen fra en potensielt katastrofal epidemi.
Hundekjøreren Leonhard Seppala poserer med seks av sine sledehunder, rundt 1924-1925. Hundenes navn fra venstre til høyre - Togo, Karinsky, Jafet, Pete, ukjent hund. Foto: Carrie McLain Museum / AlaskaStock, Wikipedia, CC0
I vinteren 1925 ble byen Nome i Alaska rammet av en dødelig difteriepidemi. Isolert av ekstremt vær og uten tilgang til livsviktig difteriserum, stod innbyggerne overfor en desperat situasjon. Det eneste håpet var å transportere serumet over nesten 1000 kilometer med hundesleder, gjennom isende kulde og farlig terreng. Dette redningsoppdraget, kjent som Serumløpet til Nome, skulle bli et legendarisk kapittel i historien om menneskets samarbeid med hunden, og to navn skulle skinne spesielt klart: Togo og Balto.
Togos heltemodige innsats
Togo, en sibirsk husky, var allerede en erfaren ledehund for den norske hundekjøreren Leonhard Seppala. Født i 1913, viste Togo tidlig ekstraordinær utholdenhet og intelligens. Hans opprinnelige skjebne som kjæledyr ble raskt endret da han rømte for å gjenforenes med Seppala, som deretter trente ham til å bli en av de beste ledehundene i Alaska.
Under Serumløpet tok Seppala og Togo den farligste og lengste delen av ruten. De krysset blant annet det iskalde Norton Sound, hvor Togo ledet spannet gjennom drivende isflak i ekstrem kulde og sterk vind. Totalt tilbakela Seppala og Togo omtrent 420 kilometer, nesten halve avstanden til Nome. Deres innsats reddet dyrebar tid og brakte serumet nærmere sitt mål.
Balto fullfører oppdraget
Mens Togo og Seppala kjørte den lengste og mest krevende delen av ruten, var det Balto, en annen sibirsk husky, som skulle lede den siste etappen inn i Nome. Balto var ledehund for Gunnar Kaasen, som tok over stafettpinnen i Bluff. Kaasen og Balto måtte navigere gjennom en intens snøstorm med dårlig sikt, og de ankom Nome tidlig om morgenen den 2. februar 1925.
Selv om Balto ikke hadde erfaringen og den omfattende trening som Togo, viste han stort mot og utholdenhet. Han navigerte spannet trygt til Nome, og serumet ble levert i tide til å redde mange liv. På grunn av denne siste etappen fikk Balto mye av æren og oppmerksomheten i ettertid.
Etterspill og arv
Etter serumløpet ble Balto en nasjonal helt. Han og resten av hundespannet ble feiret med parader og mottok utmerkelser. En statue av Balto ble reist i Central Park i New York City, og den står der fremdeles som en hyllest til hans innsats.
Togo, på den andre siden, ble anerkjent som den virkelige helten blant de som kjente til hele historien. Selv om han ikke mottok den samme nasjonale berømmelsen som Balto, var Seppala alltid tydelig på at Togo var den egentlige stjernen. Togo tilbrakte sine siste år i Maine, hvor han levde et rolig liv etter mange år med hardt arbeid. Han døde i 1929, 16 år gammel.
Filmer og litteratur
Historien om Serumløpet og de heroiske hundene har inspirert mange bøker, dokumentarer og filmer. I 1995 ble den animerte filmen «Balto» utgitt, som dramatisk fortalte Baltos historie. I 2019 laget Disney+ filmen «Togo», som fremhevet Togos sentrale rolle og hans ekstraordinære innsats under Serumløpet. Willem Dafoe spilte Leonhard Seppala i denne filmen, som ble godt mottatt for sin troverdige og rørende skildring.
Mot og utholdenhet
Togo og Balto representerer begge det beste av samarbeid mellom menneske og hund. Deres historier er en hyllest til mot, utholdenhet og lojalitet. Serumløpet til Nome står som en påminnelse om hva som kan oppnås når mennesker og dyr jobber sammen mot felles mål, og arven etter Togo og Balto fortsetter å inspirere og røre hjerter over hele verden.
Laika fra Moskva, Sovjetunionen
Laika, en mongolsk gatehund, ble det første levende vesenet i rommet da hun ble skutt opp i romkapselen Sputnik 2 av Sovjetunionen den 3. november 1957.
.jpg)
Laikas historie markerer en viktig milepæl i romforskningens historie, men den ble også et symbol på de etiske spørsmålene knyttet til bruk av dyr i vitenskapelige eksperimenter. Fotokilde: Goszei, Wikipedia, Fair use
Laika var en sovjetisk romhund som ble kjent som det første dyret som gikk i bane rundt jorden. Hennes reise og skjebne markerte et viktig steg i romforskningen og bidro til menneskehetens forståelse av romfartens utfordringer og muligheter.
Tidlig liv og utvelgelse
Laika var en omstreifende hund funnet på gatene i Moskva. Hun var en blanding av en terrier og en spisshund, og hennes lille størrelse og rolige temperament gjorde henne til en passende kandidat for Sovjetunionens romprogram. Hunden ble trent sammen med flere andre hunder for å tåle de ekstreme forholdene de ville møte i rommet, inkludert små bur, høye lyder og raske akselerasjoner.
Oppdraget
Laika ble valgt for en spesielt risikabel og historisk viktig romferd. Den 3. november 1957 ble hun skutt opp med Sputnik 2, bare en måned etter at Sovjetunionen hadde sendt opp Sputnik 1, verdens første kunstige satellitt. Sputnik 2 var imidlertid en mer kompleks satellitt, og den var utstyrt med en trykksatt kabin for å huse Laika.
Laikas skjebne
Til tross for grundige forberedelser og trening, var det kjent at Laikas oppdrag ville være en enveisreise. Teknologien på den tiden tillot ikke en sikker tilbakevending fra bane, og Laika var dømt til å dø i rommet. Offisielt ble det rapportert at hun overlevde i flere dager før hun døde av oksygenmangel. Senere rapporter har imidlertid avslørt at Laika døde av overoppheting og stress bare noen timer etter oppskytingen, på grunn av en svikt i temperaturkontrollsystemet.
Etterspill og betydning
Laikas oppdrag ga verdifulle data om de fysiologiske effektene av romfart på levende organismer. Selv om hennes død vakte internasjonal kritikk og etiske spørsmål om bruk av dyr i vitenskapelige eksperimenter, banet hennes ferd vei for fremtidige bemannede romferder. Hennes offer bidro til utviklingen av teknologier som senere gjorde det mulig for mennesker å reise trygt i rommet.
Minnesmerker og arv
Laika har blitt minnet på flere måter. I 2008 avduket Russland et minnesmerke til hennes ære nær det militære forskningssenteret i Moskva som forberedte henne for romferden. Minnesmerket viser Laika stående på toppen av en rakett. Hennes historie er også blitt fortalt i bøker, dokumentarer og filmer, og hun er blitt et symbol på både romfartens heltemot og de etiske dilemmaene knyttet til dyreforsøk.
Laikas arv lever videre som et symbol på de tidlige, modige stegene menneskeheten tok i utforskningen av rommet. Hennes historie minner oss om den kompleksiteten og de menneskelige kostnadene ved vitenskapelig og teknologisk fremgang.
Uggie fra Hollywood i USA
Uggie ble en av Hollywoods mest kjente og elskede hundeskuespillere.
Uggies prestasjon i «The Artist» førte til stor oppmerksomhet og flere priser.Foto: The Ellen DeGeneres Show, Wikipedia, Fair use
Uggies liv var preget av både utfordringer og triumfer, og hans karriere på lerretet gjorde ham til en ikonisk figur i filmindustrien. Uggie er best kjent for sine roller i filmene «The Artist» og «Water for Elephants».
Tidlig liv
Uggie ble født i 2002 og ble opprinnelig avvist av sine første eiere på grunn av hans hyperaktive natur. Han ble deretter reddet av dyretrenere Omar Von Muller og Sarah Clifford, som så potensialet i den energiske og intelligente hunden. De begynte å trene Uggie, og han viste raskt sitt talent og evne til å lære komplekse triks og kommandoer.
Gjennombrudd i Hollywood
Uggies første store filmrolle kom i 2011 med filmen «Water for Elephants», hvor han spilte mot Reese Witherspoon og Robert Pattinson. Hans prestasjon ble godt mottatt, og det ble klart at Uggie hadde en naturlig evne til å stjele scener og sjarmere publikum.
Det var imidlertid hans rolle i «The Artist» som virkelig gjorde ham til en stjerne. «The Artist», en stumfilm regissert av Michel Hazanavicius, hadde sin premiere i 2011 og ble en internasjonal suksess. Uggie spilte rollen som Jack, kjæledyret til hovedpersonen George Valentin, spilt av Jean Dujardin. Uggies uttrykksfulle ansikt og imponerende triks gjorde ham til en scene-tyv, og han ble hyllet for sin evne til å formidle følelser uten ord.
Anerkjennelse og priser
Uggies prestasjon i «The Artist» førte til stor oppmerksomhet og flere priser. Han vant Palm Dog Award ved filmfestivalen i Cannes i 2011, en pris som hedrer de beste hundeprestasjonene i film. Uggie mottok også en spesiell hundepris ved Prix Lumière, og han var til stede på flere prisutdelinger, inkludert Oscar-utdelingen, hvor «The Artist» vant Best Picture.
Livet etter Hollywood
Etter suksessen med «The Artist» fortsatte Uggie å opptre i reklamer og på TV. I 2012 ga Omar Von Muller ut en bok om Uggies liv, «Uggie: My Story», som fortalte historien om Uggies reise fra en avvist valp til en filmstjerne.
I 2012 ble Uggie hedret med sine egne poter på Hollywood Walk of Fame, noe som markerte hans status som en ekte Hollywood-stjerne. Dette var en sjelden ære for en hund og et testament til Uggies innflytelse og popularitet.
Pensjonist og syk
I 2012 ble det annonsert at Uggie skulle pensjoneres fra skuespill på grunn av helseproblemer, inkludert en nevrologisk lidelse kalt tremorsyndrom, som forårsaker ufrivillige skjelvinger. Hans eier og trener, Omar Von Muller, ønsket å gi Uggie et rolig og komfortabelt liv etter hans bidrag til underholdningsindustrien.
Død og arv
Uggie døde den 7. august 2015, 13 år gammel, etter at hans helseproblemer ble uutholdelige. Hans død ble møtt med sorg og hyllest fra fans over hele verden, og hans arv som en av de mest elskede dyreskuespillerne lever videre.
Uggie ble kremert etter sin død. Hans aske ble spredt på en spesiell og kjærlig måte av hans eier, Omar von Muller. Det er ikke kjent at Uggie har en bestemt gravplass
Bobbie the Wonder Dog, Silverton, USA
Bobbie gikk over 4 000 kilometer for å finne veien hjem.
Ved hans død i 1927 ble Bobbie begravet med æresbevisninger på Oregon Humane Society's pet cemetery i Portland. Fotokilde: SilverTonor.com, Wikipedia, Fair use
Bobbie the Wonder Dog, en skotsk collie blandingshund, ble en nasjonal helt i USA på 1920-tallet for sin utrolige reise på tvers av landet. Hans historie er en av de mest bemerkelsesverdige eksemplene på dyrenes lojalitet og evne til å finne veien hjem.
Tidlig liv og familiebånd
Bobbie ble født i 1921 og tilhørte familien Braizer fra Silverton, Oregon. Eieren Frank Braizer og hans familie elsket Bobbie dypt, og han var en kjærlig og lojal følgesvenn. Familien Braizer bestemte seg for å ta en biltur til Indiana for å besøke slektninger sommeren 1923, og Bobbie ble med på reisen.
Forsvinningen
Under oppholdet i Indiana skjedde det utenkelige. Bobbie ble skremt av noen løshunder og forsvant. Familien Braizer lette fortvilet etter ham i flere dager, men uten hell. Knust av tapet måtte de reise hjem til Oregon uten sin elskede hund, i den tro at de aldri ville se ham igjen.
Den utrolige reisen
Seks måneder senere, i februar 1924, dukket Bobbie opp i Silverton, Oregon. Han var mager, sliten og hadde tydelige tegn på en lang og anstrengende reise. Det viste seg at Bobbie hadde tilbakelagt over 4 000 kilometer for å finne veien hjem. Denne utrolige reisen innebar å krysse fjell, ørkener og elver, og å navigere gjennom ukjent terreng i vintervær.
Bobbies mottakelse og berømmelse
Nyheten om Bobbies retur spredte seg raskt, og han ble en nasjonal sensasjon. Folk var fascinert av hans utholdenhet og intelligens. Bobbie ble hyllet som en ekte amerikansk helt. Han mottok brev og gaver fra hele landet, og hans historie ble publisert i aviser over hele USA.
Silverton innbyggerne var spesielt stolte av Bobbie. Byen arrangerte en stor velkomstfest for ham, og han ble gitt ærestittelen «Silverton's Wonder Dog». Hans historie inspirerte mennesker over hele landet, og han ble en levende legende.
Etter reisen
Etter den episke reisen fortsatte Bobbie å leve et rolig liv med familien Braizer. Han ble regelmessig invitert til offentlige arrangementer og parader, og han mottok til og med et spesiallaget hundehus fra en gruppe skotske collie-elskere.
Bobbie døde i 1927, omtrent seks år gammel. Han ble gravlagt med æresbevisninger i Silverton, Oregon.
Arv og minnesmerker
Bobbie the Wonder Dog etterlot seg en arv som fortsetter å inspirere mennesker. Hans historie er et testament til dyrs lojalitet, mot og evne til å overvinne ekstreme utfordringer. I 1924 ble en kortfilm laget om hans reise, og hans historie har blitt fortalt i bøker og artikler siden. Hans gravsted ligger på Silverton Pet Cemetery, hvor en minneplakett hedrer hans utrolige reise og lojalitet.
I Silverton, Oregon, finnes det flere minnesmerker dedikert til Bobbie, og hvert år arrangerer Silverton en hundemarsj til hans ære. Hans historie er en viktig del av byens kulturarv.
Hachiko fra Tokyo i Japan
Til tross for eierens bortgang, fortsatte Hachiko å gå til togstasjon hver dag i ni år i håp om å møte han.
Hachikos utrolige historie spredte seg over hele Japan, og han ble et symbol på trofasthet og hengivenhet. Foto: moof, Flickr, CC BY 2.0
Hachiko var en ikonisk japansk Akita-hund, født den 10. november 1923, som ble kjent for sin utrolige lojalitet og hengivenhet til sin eier. Han tilbrakte det meste av sitt liv i Tokyo, Japan, og ble et symbol på lojalitet og kjærlighet verden over.
Adoptert
Historien om Hachiko begynte da han ble adoptert av en professor ved Universitetet i Tokyo som het Hidesaburo Ueno. Hachiko fulgte Ueno til Shibuya stasjon hver dag og ventet på ham ved inngangen når han kom tilbake fra jobb. Denne rutinen fortsatte i omtrent et år, men tragisk nok døde Ueno plutselig på jobb den 21. mai 1925, og han kom aldri tilbake til stasjonen.
Ventet i ni år
Til tross for Uenos bortgang, fortsatte Hachiko å gå til Shibuya stasjon hver dag i håp om å møte sin kjære eier. Han ventet der i ni lange år, uavhengig av vær og vind, og ble et kjent syn for de lokale som gikk forbi stasjonen. Hachiko ble etter hvert et symbol på trofasthet og hengivenhet, og folk begynte å bringe ham mat og vann mens de beundret hans utrolige lojalitet.
Nasjonalhelt
I 1932, etter at en avisartikkel skrevet av en tidligere student til professor Ueno fikk oppmerksomhet, ble Hachikos historie kjent over hele Japan. Folk ble dypt berørt av hans urokkelige hengivenhet til sin avdøde eier, og han ble en nasjonalhelt.
Monument
Hachiko døde den 8. mars 1935, 11 år gammel. Han ble funnet i en park i nærheten av Shibuya stasjon, og obduksjonen viste at han led av filariasis (en parasittisk sykdom forårsaket av infeksjon) og kreft. Et monument til ære for Hachiko ble reist ved Shibuya stasjon, og det ble et populært møtested for mennesker. Monumentet står der den dag i dag og minner folk om den tidløse historien om lojalitet og kjærlighet som Hachiko representerte.
Seaman fra Pittsburgh i Pennsylvania
Seaman ble valgt for sine imponerende fysiske egenskaper.
Fort Mandan i North Dakota er et av stedene hvor det er et minnesmerke for Seaman. Fort Mandan var et viktig stoppested for Lewis og Clark-ekspedisjonen under deres utreise i 1804–1805, og det var her de tilbrakte sin første vinter. Foto: Deisenbe, Wikipedia, CC BY-SA 4.0
Seaman, den storslåtte Newfoundlandshunden, har satt sitt uforglemmelige preg på historien gjennom sin deltakelse i Lewis og Clark-ekspedisjonen. Lewis og Clark-ekspedisjonen, også kjent som Corps of Discovery-ekspedisjonen, var en historisk utforskningsreise som ble gjennomført av Meriwether Lewis og William Clark, to amerikanske oppdagelsesreisende, på oppdrag fra president Thomas Jefferson. Ekspedisjonen ble sendt ut for å utforske det nyinnkjøpte territoriet i Louisiana Purchase, som omfattet store deler av det nåværende sentrale og vestlige USA.
Ekspedisjonen begynte i mai 1804 da Lewis og Clark ledet en gruppe av 31 personer, inkludert soldater, bønder, tolker og en slave, fra Camp Dubois i Illinois ved munningen av Missouri-elven. Deres mål var å finne en vannvei til Stillehavet, kartlegge og utforske territoriet, etablere amerikansk suverenitet og opprette handelsforbindelser med urfolkene.
Ideelle for reiser
Seaman ble kjøpt i 1803 av kaptein Meriwether Lewis spesielt for ekspedisjonen. Dette skjedde mens Lewis var i Pittsburgh, Pennsylvania, og ventet på at båtene for reisen skulle bli ferdige.
Som en del av ekspedisjonen ble Seaman valgt for sine imponerende fysiske egenskaper. Nøyaktige detaljer om hans fødsel og opprinnelse er imidlertid ikke kjent, da historien om Seaman hovedsakelig er bevart gjennom dagbøker og brev fra medlemmene av ekspedisjonen.
Newfoundlandshunder er kjent for sin kraftige kroppsbygning og svømmeferdigheter, noe som gjorde dem ideelle for reiser gjennom elver og vannveier, ettersom ekspedisjonen krysset det ukjente territoriet i det vestlige Nord-Amerika på begynnelsen av 1800-tallet.
Uunnværlig følgesvenn
Underveis i reisen viste Seaman seg å være en uunnværlig følgesvenn for mannskapet. Han bidro ikke bare med praktiske oppgaver som jakt og beskyttelse av leiren, men han ble også en kilde til trøst og glede for mannskapet i de tøffe forholdene de møtte. Hans rolle som en åndelig støtte, spesielt i ensomme og utfordrende øyeblikk, var uvurderlig for moralen til Lewis og Clark og resten av mannskapet.
Arbeidskamerat og venn
Seaman ble elsket av mannskapet, og hans tilstedeværelse påvirket dynamikken i gruppen positivt. Han ble ikke bare sett på som en arbeidskamerat, men som en ekstra venn og medlem av ekspedisjonen.
Historier om Seaman og hans eventyr har blitt bevart gjennom årene, og han har blitt et ikonisk symbol på det nære båndet mellom mennesker og dyr i historiske utforskningsekspedisjoner.
Minnesmerker
Fort Mandan i North Dakota er et av stedene hvor det er et minnesmerke for Seaman. Fort Mandan var et viktig stoppested for Lewis og Clark-ekspedisjonen under deres utreise i 1804–1805, og det var her de tilbrakte sin første vinter. Under oppholdet der skrev de detaljerte dagbøker om deres opplevelser og samlet informasjon om området og dets innbyggere.
I tillegg til Fort Mandan i er St. Charles i Missouri, et annet sted langs Lewis og Clark-stien hvor det finnes et minnesmerke til ære for Seaman. St. Charles spilte en viktig rolle som utgangspunkt for Lewis og Clark-ekspedisjonen, da ekspedisjonen startet deres reise opp Missouri-elven fra Camp Dubois i nærheten.
Lewis and Clark National Historic Trail Interpretive Center i Great Falls, Montana, er også et sted hvor Seamans minne blir hedret. Dette senteret er dedikert til å fortelle historien om Lewis og Clark-ekspedisjonen og deres reise gjennom det nordvestlige USA på begynnelsen av 1800-tallet.
Zanjeer fra Mumbai i India
Hunden fikk internasjonal anerkjennelse for sin innsats under terrorangrepet i Mumbai i 1993.
Zanjeer utviklet beinkreft og døde 16. november 2000. Han ble gravlagt med full statlig utmerkelse. Foto: Ukjent, Wikipedia, Fair use
Zanjeer var en heroisk politihund som tjente i Mumbai Police Force i India. Han var en labrador retriever som ble berømt for sitt mot og sin dedikasjon til å tjene og beskytte samfunnet.
Bakgrunn
Zanjeer ble trent og tatt inn i politistyrken av politimannen Gajanan Laxman Chavan på 1990-tallet. Han ble trent til å oppdage eksplosiver og sprengstoff, og han viste seg å være en eksepsjonell politihund.
Handlinger under terrorangrepet i Mumbai i 1993
Zanjeer fikk internasjonal anerkjennelse for sin innsats under terrorangrepet i Mumbai i 1993. Han oppdaget hele tre kilogram sprengstoff, 600 granater og over 200 eksplosive staver under en terrorangrep i byen. Hans snifferferdigheter og innsats bidro til å redde utallige liv og hindre ytterligere skade.
Andre bragder
Zanjeer var også involvert i andre politioperasjoner og var en dyktig narkotikadetektor. Hans bidrag til å bekjempe kriminalitet og sikre byen Mumbai ble høyt verdsatt av både politiet og publikum.
Ettermæle
Zanjeer døde i 2000, men hans arv lever videre. Han blir husket som en sann helt og en legendarisk politihund som utførte sin tjeneste med tapperhet og dedikasjon. Et monument er reist til ære for ham i Mumbai, og hans historie er blitt et symbol på mot og lojalitet innen politiet i India.
Zanjeers historie har inspirert og rørt mange mennesker, og hans bidrag til samfunnet vil aldri bli glemt. Han er et levende bevis på den spesielle forbindelsen mellom mennesker og dyr, og hvordan dyrs innsats kan ha en dyp og varig innvirkning på samfunnet.
Paddy fra Wellington på New Zealand
Hunden ble kjent for sine mange eventyr og narrestreker.
Paddy var en ensom og tilsynelatende hjemløs hund som streifet rundt kaia og fikk mat av sjøfolk og havnearbeidere. Foto: Evening Post, Wikipedia, Public doma
Paddy the Wanderer var en Airedale Terrier som streifet rundt i gatene i Wellington, New Zealand, under Den store depresjonen (Den store depresjonen varte fra 1929 til begynnelsen av andre verdenskrig, med den verste perioden mellom 1929 og 1933). Han ble en venn av drosjesjåfører, arbeidere og sjøfolk, som byttet på å betale hundelisensen hans hvert år. Paddys popularitet skyldtes hans vennlige natur og hans vane med å hilse på sjøfolk i havnen i Wellington, hvor han ofte ble med som blindpassasjer på kystdampere.
Et liv på vandring
Ifølge en telefonoppringning til The Evening Post dagen etter hans død, ble Paddy gitt til datteren til fru R. Gardner i Wellington av en hestetrener fra Christchurch. Etter at barnet døde elleve år tidligere, stakk hunden av. Ifølge Dianne Haworths biografi fra 2007, døde barnet av lungebetennelse. Etter hennes død begynte Paddy å vandre rundt på Wellington havnefront og tok av og til turer på besøkende skip. Han krysset Tasmanhavet mange ganger og fløy til og med i et Gypsy Moth-fly (et skole- og treningsfly som ble bygget av de Havilland i en ti-års periode fra 1925). Det gikk rykter om at han hadde reist til San Francisco og tilbake.
«Karriere»
Wellington Harbour Board adopterte Paddy under den formelle tittelen Assistent Nattevakt. Hans oppgave var å holde vakt for «pirater, smuglere og gnagere». Dette gjorde ham til en offisiell del av havnen, og han ble en enda mer kjær figur i lokalsamfunnet.
Paddys død og minnesmerker
Paddy døde 17. juli 1939 ved Harbour Shed nr. 1, tilsynelatende etter en kuldebølge. Han ble ført til sin begravelse i en prosesjon med tolv drosjer og en trafikkbetjent. Ifølge Haworth sto hele byen stille for seremonien. Et kvinnelig hjelpekorps knyttet til en dyreklinikk samlet inn donasjoner i hans navn til et minnesmerke.
Monumenter og biografier
Paddy er blitt hedret med flere biografier, blant annet Dianne Haworths «Paddy the Wanderer» fra 1997. Det finnes et monument til Paddy på Queens Wharf, rett overfor Wellington Museum. Monumentet inkluderer hans bronsefigur, en drikkefontene og drikkeskåler for hunder. Reist i 1945, ble det betalt av Paddys mange venner og inkluderer steiner fra Londons Waterloo Bridge, som ble bombet under andre verdenskrig.
Owney fra New York i USA
Han ble internasjonal kjendis etter besøk i Asia, Europa og Nord-Amerika.
Owneys kropp er bevart og utstilt ved National Postal Museum i Washington, D.C. I 2011 utstedte US Postal Service et frimerke med Owneys bilde. Foto: Sueswim03, Wikipedia, Public doma
Owney var en berømt posthund som levde på slutten av 1800-tallet, og kjent for sine reiser med posttog over hele landet. Hans historie er fylt med eventyr, lojalitet og kjærlighet fra postarbeidere over hele USA.
Bakgrunn
Owney ble født rundt 1887 og var en blandingshund, sannsynligvis med terrierblod. Han ble først oppdaget som valp i Albany, New York, av postarbeidere ved postkontoret der. De tok ham inn og ga ham et trygt sted å bo.
Livet som posthund
Owney utviklet en sterk tilknytning til postvesenet og postsekkene. Han elsket lukten av postsekkene og begynte å følge med dem overalt. Snart begynte han å følge postarbeiderne om bord på posttog, og slik startet hans liv som en reisende posthund. Owney reiste med tog fra by til by, og postarbeiderne tok seg av ham og sørget for at han hadde det bra.
Popularitet og reiser
Owney ble raskt en kjendis innen postvesenet og blant allmennheten. Han fikk en spesiallaget sele som postarbeiderne festet små metallmerker på som bevis på hans besøk til forskjellige postkontorer. Over tid samlet Owney en imponerende mengde merker fra postkontorer over hele USA og til og med noen internasjonale destinasjoner.
I 1895 ble Owney sendt på en verdensomspennende reise, arrangert av postarbeiderne. Han besøkte Asia, Europa og Nord-Amerika, og samlet merker fra hvert sted han besøkte. Denne reisen gjorde ham til en internasjonal kjendis.
Sikkerhet og beskyttelse
Owney ble også sett på som en lykkebringer for togene han reiste med. Det ble sagt at ingen tog med Owney om bord noen gang hadde hatt en ulykke. Denne troen styrket hans status og popularitet ytterligere.
Død og arv
Owney døde 11. juni 1897 i Toledo, Ohio, under tragiske omstendigheter. Detaljene rundt hans død er uklare, men han ble skutt etter å ha blitt ansett som aggressiv. Etter hans død ble Owneys kropp bevart ved hjelp av taxidermi, og han ble sendt tilbake til Albany. I dag er Owney utstilt ved National Postal Museum i Washington, D.C., hvor han fortsatt kan sees av besøkende.
Minnesmerker og hyllest
Owney er blitt hedret på mange måter etter sin død. I 2011 utstedte US Postal Service et frimerke med Owneys bilde for å hedre hans bidrag til postvesenet. Han har også inspirert bøker, artikler og utstillinger som feirer hans ekstraordinære liv og reiser.
Hans eventyr fanget hjertene til postarbeidere og allmennheten, og hans arv lever videre som en viktig del av amerikansk posthistorie.
Bamse fra Oslo i Norge
Hvis noen havnet i trøbbel, var Bamse kjent for å gripe inn, og hans imponerende størrelse og vennlighet gjorde at han ofte klarte å roe situasjoner.
.jpg)
Bamse ble kjøpt i Oslo, Norge, av kaptein Erling Hafto, skipperen på den norske hvalfangstbåten Thorodd. Fra ung alder ble han tatt med til sjøs. Kaptein Haftos datter, Vigdis, husker i sine barndomsminner fra førkrigstidens Honningsvåg Bamse som en usedvanlig snill hund som alltid passet på barna mens de lekte. Begge fotos: Ukjent, Wikipedia, Public domain
Bamse var en berømt hund fra Norge, kjent for sin tapperhet og lojalitet under andre verdenskrig. Han var en St. Bernhardshund som tjenestegjorde ombord på det norske minesveiperen Thorodd. Bamses historie er en inspirerende fortelling om mot, kameratskap og pliktoppfyllelse.
Bakgrunn
Bamse ble født i 1937 i Norge og tilhørte kaptein Erling Hafto, som var kommandør på Thorodd. Da krigen brøt ut, ble Thorodd og dens mannskap, inkludert Bamse, stasjonert i Storbritannia etter at Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland i 1940.
Bamses tjeneste
Bamse ble raskt en integrert del av skipets mannskap og fikk en spesiell plass i deres hjerter. Han var kjent for sin vennlighet, lojalitet og tapperhet. Han bar en spesiell sjømannshatt og ble ofte sett på dekk sammen med mannskapet. Bamse hadde flere ansvarsområder og utførte dem med imponerende pliktfølelse.
Beskyttet og trøstet
Bamse fungerte som både beskytter og trøster for mannskapet. Han ble kjent for å følge mannskapet til og fra puber i Dundee og Montrose i Skottland, og sørget for at de kom seg trygt tilbake til skipet. Hvis noen havnet i trøbbel, var Bamse kjent for å gripe inn, og hans imponerende størrelse og vennlighet gjorde at han ofte klarte å roe situasjoner.
Heroisk
En av Bamses mest berømte handlinger fant sted da han reddet en mann som hadde falt over bord. Bamse hoppet i vannet og dro mannen i sikkerhet ved å holde ham fast i kragen. Han viste også mot i møte med fare ved å stå på dekk og berolige mannskapet under luftangrep.
Død og arv
Bamse døde 22. juli 1944 i Montrose, Skottland, og ble begravet med full militær ære. Hans død ble dypt sørget av mannskapet og lokalbefolkningen som hadde kommet til å elske ham. Hans grav i Montrose er fortsatt et besøkt minnesmerke.
Minnesmerker
For å ære Bamses minne og hans betydning under krigen, ble det reist flere minnesmerker. I 2006 ble en statue av Bamse avduket i Montrose, og i 2009 ble en annen statue avduket i Honningsvåg, Norge, hans opprinnelige hjem. Disse statuene feirer Bamses heltemot og hans rolle som en kilde til moral og støtte for de norske sjøfolkene under krigen.
Betydning
Bamses historie er et symbol på lojalitet, mot og det sterke båndet mellom mennesker og hunder. Han representerer den tapperheten og pliktoppfyllelsen som mange dyr viser i krigstid, og hans arv lever videre gjennom minnesmerker og historier som fortsatt fortelles i dag. Bamse var ikke bare en maskot for skipet; han var en sann venn og beskytter for alle som kjente ham.
Rin Tin Tin fra Lorraine i Frankrike
Rin Tin Tin ble en enorm suksess i Hollywood. Han medvirket i totalt 27 stumfilmer for Warner Bros. og ble kjent som «Rinty».
Rin Tin Tin (september 1918 – 10. august 1932), var en hannhund av rasen tysk schäferhund født i Flirey, Frankrike, som ble en internasjonal stjerne i filmverdenen. Foto: Warner Brothers, Wikipedia, Public domain
Rin Tin Tin var en av de mest berømte hundene i film- og TV-historien, kjent for sin ekstraordinære talent, lojalitet og påvirkning på underholdningsindustrien. Hans historie er både gripende og inspirerende, med en reise fra krigstidens Europa til Hollywoods stjernestatus.
Opprinnelse
Rin Tin Tin ble født i september 1918 på et slagmark i Lorraine, Frankrike, under første verdenskrig. Han var en tysk schäferhund og en av fem valper funnet av den amerikanske soldaten Lee Duncan i en ødelagt kennel i et bombekrater. Duncan, som var en hundeentusiast, reddet valpene og tok dem med tilbake til sin base. Han ga en av valpene til en venn og beholdt Rin Tin Tin og hans søster Nanette.
Reisen til Amerika
Etter krigens slutt tok Duncan Rin Tin Tin og Nanette med tilbake til USA. Han bosatte seg i Los Angeles, California, hvor han begynte å trene Rin Tin Tin i ulike ferdigheter og triks. Duncan hadde stor tro på hundens potensial og drømte om å se ham på storskjermen.
Gjennombrudd i Hollywood
Rin Tin Tins vei til berømmelse begynte da han deltok i en hundeshow i Los Angeles, hvor han imponerte med sine ferdigheter og utseende. Hans gjennombrudd kom da filmregissøren Larry Trimble så hans potensial og ga ham en rolle i filmen «The Man from Hell's River» i 1922. Rin Tin Tin stjal raskt publikums hjerter med sin intelligens, atletiske evner og emosjonelle uttrykk.
Filmkarriere
Rin Tin Tin ble en enorm suksess i Hollywood. Han medvirket i totalt 27 stumfilmer for Warner Bros. og ble kjent som «Rinty». Noen av hans mest kjente filmer er «Where the North Begins» (1923), «Clash of the Wolves» (1925) og «The Night Cry» (1926). Hans popularitet hjalp Warner Bros. til å unngå konkurs og la grunnlaget for studioets fremtidige suksess.
Rin Tin Tin fortsatte sin karriere etter overgangen til lydfilm. Selv om hans popularitet dalte noe med introduksjonen av lydfilmer, forble han en elsket figur i filmverdenen.
Stor suksess
Rin Tin Tins arv fortsatte etter hans død i 1932. Hans etterkommere, spesielt Rin Tin Tin IV, tok opp mantelen og medvirket i TV-serien «The Adventures of Rin Tin Tin» som ble sendt fra 1954 til 1959. Serien var en stor suksess og hjalp til med å videreføre Rin Tin Tins legende til en ny generasjon.
Arven etter Rin Tin Tin
Rin Tin Tins innflytelse på underholdningsindustrien er enorm. Han var en pioner for dyreskuespillere og satte standarden for dyrekjærlighet og -trening i Hollywood. Hans suksess bidro til å åpne dørene for mange andre dyreskuespillere i fremtiden.
Begravd på Cimetière des Chiens
Rin Tin Tin er begravet i Paris, Frankrike, på Cimetière des Chiens (Dogs' Cemetery) i Asnières-sur-Seine. Dette er en av de eldste kjæledyrkirkegårdene i verden og er kjent for sine vakre monumenter og berømte «innbyggere.» Gravstedet er godt besøkt og inkluderer en gravstein som hedrer Rin Tin Tins minne.
Hollywood Walk of Fame
Rin Tin Tin har en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Denne prestisjefylte æren ble tildelt ham for hans bidrag til filmindustrien. Stjernen ligger på 1620 Vine Street i Hollywood, California, og er et populært stopp for turister og fans av filmhistorie.
Statue i Fort Benning, Georgia
En statue av Rin Tin Tin står ved National Infantry Museum i Fort Benning, Georgia. Denne statuen hedrer ikke bare Rin Tin Tin, men også militærhunder og deres bidrag til de væpnede styrker. Statuen er en påminnelse om de sterke båndene mellom militærpersonell og deres lojale hunder.
Rin Tin Tin Park i Texas
I Texas finnes det en park oppkalt etter Rin Tin Tin. Parken er et populært rekreasjonsområde for lokale innbyggere og deres kjæledyr, og hedrer Rin Tin Tins arv som en trofast og modig hund.
Barry fra Wallis-Alpene i Sveits
Barry er mest kjent for å ha reddet over 40 mennesker i løpet av sitt liv.
Barrys bevarte kropp er for tiden utstilt på Naturhistorisk museum i Bern i Sveits. Foto: PraktikantinNMBE, Wikipedia, CC BY-SA 4.0
Barry, også kjent som Barry der Menschenretter, var en legendarisk Sankt Bernhardshund fra Great St. Bernard Hospice i Sveits. Dette er et hospits og herberge for reisende ved St. Bernhard-passet, oppkalt etter sin grunnlegger Bernard av Menthon. Med en beliggenhet på 2 469 meters høyde i Wallis-Alpene, ligger det noen hundre meter nord for grensen til Italia. Hospitset er en del av kommunen Bourg-Saint-Pierre i den sveitsiske kantonen Valais.
Barry levde fra 1800 til 1814 og ble berømt for sitt arbeid med å redde mennesker i de sveitsiske alpene. Barrys historie er fylt med heroiske redningsaksjoner og hans arv lever videre som et symbol på mot og lojalitet.
Bakgrunn
Barry ble født rundt 1800 ved Great St. Bernard Hospice, et kloster og herberge etablert av augustinermunker i det 11. århundre. Klosteret ligger på St. Bernhard-passet, som forbinder Sveits og Italia. Området er kjent for sitt farlige terreng og harde værforhold, spesielt om vinteren. Munkene ved klosteret begynte å avle Sankt Bernhardshunder for å hjelpe til med å finne og redde reisende som hadde gått seg vill eller blitt fanget i snøstormer.
Heroiske redningsaksjoner
Barry er kanskje mest kjent for å ha reddet over 40 mennesker i løpet av sitt liv. En av de mest kjente historiene om Barry involverer en ung gutt som hadde blitt fanget i en snøstorm. Barry fant gutten, varmet ham med kroppen sin, og dro ham deretter tilbake til klosteret hvor gutten fikk nødvendig medisinsk hjelp.
En annen bemerkelsesverdig redning forteller om hvordan Barry fant en soldat begravd under snøen. Barry begynte å grave frenetisk og klarte å avdekke soldaten, som deretter kunne fraktes tilbake til klosteret for å bli tatt vare på.
Imidlertid endte hans liv tragisk under en redningsaksjon da han forsøkte å redde en mann fra et snøskred. Mannen, som ble fanget under snøen, ble reddet av Barry, men da mannen kom til seg selv, trodde han at Barry var en truende skapning og drepte ham med en kniv i panikk.
Barrys betydning
Barry ble så kjent for sine redninger at han ble et symbol på håp og sikkerhet for reisende i Alpene. Hans arbeid bidro til å bygge opp Sankt Bernhardshundenes rykte som pålitelige redningshunder. Barrys evne til å finne mennesker begravd i snøen og hans intuitive forståelse for farlige situasjoner gjorde ham til en uunnværlig del av redningsarbeidet ved Great St. Bernard Hospice.
Pensjonisten
Barry pensjonerte seg etter 12 år med tjeneste og ble sendt til Bern i Sveits, hvor han tilbrakte sine siste år. Han døde i 1814. Etter hans død ble Barry utstoppet og bevart. Hans utstoppede kropp kan fortsatt sees ved Naturhistorisk museum i Bern, hvor han er en viktig del av museets samling og en påminnelse om hans heroiske handlinger.
Minnesmerker og arv
Barry har blitt hedret på mange måter gjennom årene. Ved Great St. Bernard Hospice står en statue til minne om ham, og hans historie er en integrert del av klosterets rike historie. I Paris, på Cimetière des Chiens, er det også et monument dedikert til Barry.
Barry Foundation
I moderne tid fortsetter Barry Foundation, etablert i 2005, å opprettholde arven etter Barry ved å avle og trene Sankt Bernhardshunder i Great St. Bernard Hospice-tradisjonen. Stiftelsen fokuserer på å bevare rasens helsemessige og funksjonelle egenskaper, og de trener hundene til både redningsarbeid og som terapi- og besøkshunder.
Barrys i populærkulturen
Barrys historie har inspirert mange fortellinger, bøker og filmer gjennom årene. Hans tapperhet og lojalitet har gjort ham til en elsket figur i populærkulturen, og han har blitt et symbol på motet og selvoppofrelsen som redningshunder viser.
Sinbad fra USA
Hunden ble nasjonal helt etter at han var maskot for den amerikanske kystvakten.
Mannskapet på USCGC Campbell og maskoten Sinbad i Nord-Atlanteren. Foto: USCG Historian's Office, Wikipedia, Public domain
Sinbad var en berømt hund som tjenestegjorde i den amerikanske kystvakten under andre verdenskrig. Han ble en symbolsk figur og maskot for kystvakten, kjent for sin lojalitet og tjeneste på USS Campbell, et kystvaktkutter som spilte en viktig rolle i krigsinnsatsen. Sinbads historie er fylt med heroiske hendelser, kamper og anerkjennelser som har gjort ham til en legendarisk skikkelse i amerikansk militærhistorie.
Tidlige år
Sinbad, en blandingshund med ukjent opphav, ble født rundt 1937. Han ble adoptert av en sjømann på USS Campbell i 1938, og snart ble han hele mannskapets kjæledyr og maskot. Hans tilstedeværelse på skipet brakte glede og komfort til de tjenestegjørende, spesielt under de lange og ofte farlige patruljene i Atlanterhavet.
Tjeneste under Andre verdenskrig
Under andre verdenskrig spilte USS Campbell en betydelig rolle i Atlanterhavskonvoiene, hvor skipet eskorterte allierte forsyningskonvoier og deltok i anti-ubåt operasjoner. Sinbad var til stede på alle oppdrag og fikk sin egen servicejournal, komplett med ruller og rangeringer som en offisiell del av mannskapet. Han ble ofte referert til som Chief Dog Sinbad og mottok også sine egne rasjoner og uniform.
Kampen mot en tysk ubåt
En av Sinbads mest berømte opplevelser fant sted i februar 1943 under en konfrontasjon med en tysk ubåt. USS Campbell havnet i en kamp som førte til at kystvaktkutteren ble sterkt skadet. Sinbad var til stede under hele hendelsen og viste bemerkelsesverdig ro, noe som ytterligere styrket hans status blant mannskapet. Skipet ble til slutt reparert, og Sinbad fortsatte å tjene sammen med sine kamerater.
Anerkjennelser og utmerkelser
Sinbads tjeneste og lojalitet ble anerkjent på mange måter. Han mottok flere medaljer og utmerkelser, inkludert Kystvaktens «good conduct medal». Hans historier ble ofte delt i aviser og magasiner, noe som gjorde ham til en nasjonal helt. Hans berømmelse nådde nye høyder da han ble omtalt i en tegneserie og en bok om hans liv og eventyr.
Senere liv og død
Etter krigen ble Sinbad pensjonert fra aktiv tjeneste og tilbrakte sine siste år ved Kystvaktens luftstasjon i Barnegat, New Jersey. Han fortsatte å være en populær figur, og mange kom for å møte den berømte hunden som hadde tjent sitt land så tappert. Sinbad døde i 1951, og han ble begravet med full militær honnør, en sjelden ære for en hund. Sinbad er begravet på Coast Guard Training Center i Cape May, New Jersey.
Det første moderne gravstedet for hunder
Hunden Barry reddet livet til 40 mennesker. Det sies at han ble drept av den 41. personen han prøvde å redde, noe som gjenspeiles i inskripsjonen på monumentet på hans gravsted i Cimetière des Chiens i Asnières-sur-Seine, Frankrike. Foto: Tommie Hansen, Wikipedia CC BY 2.0
Rin Tin Tin og Barry er blant de kjente hundene som gravlagt her.
Dog Cemetery i Asnières-sur-Seine er er ansett som verdens første moderne gravsted for dyr, og har en rik historie som strekker seg tilbake til slutten av 1800-tallet.
Historien om Dog Cemetery begynner med en kvinne ved navn Marguerite Durand. Hun var en fransk suffragette, skuespillerinne og journalist som var kjent for sitt engasjement for dyrevern. I 1899 grunnla Durand Société Protectrice des Animaux (Dyrebeskyttelsesselskapet) i Asnières-sur-Seine, og kort tid etter opprettet hun Dog Cemetery som en del av dette initiativet.
Denne hundekirkegården ble et sted der lokalbefolkningen kunne gravlegge sine kjære kjæledyr med verdighet og respekt. Fra begynnelsen av tiltrakk den oppmerksomheten til dyreelskere fra hele verden, og den tjente som et symbol på menneskets forbindelse med dyrene og behovet for å hedre deres minne.
Gjennom årene har en rekke kjente hunder og andre dyr blitt gravlagt på Dog Cemetery.
Blant de mest bemerkelsesverdige er:
Barry: En legendarisk redningshund fra Sveits som reddet liv i Alpene på 1800-tallet. Hans gravsted er et av de mest besøkte på kirkegården, og han er blitt et symbol på heltemot og lojalitet.
Rin Tin Tin: En tysk hyrdehund som ble reddet fra en skyttergrav under første verdenskrig og senere ble en berømt skuespiller i Hollywood-filmer på 1920-tallet. Hans gravsted på Dog Cemetery minnes hans karriere og arv.
Dog Cemetery har blitt et turistmål for dyreelskere.